Et punktum med superkrefter.
– kurs i semikolon

 

Folk kommer ofte bort til meg på gaten og sier: «Hei, Håkon! Hvordan bruker man egentlig semikolon?» Og ofte pleier jeg bare svare: «Styr unna! Semikolon er ikke for oss fra arbeiderklassen.» Og med dette svaret har jeg ofte kommet unna. Men sannheten er jo bare at jeg selv ikke klarer å bruke semikolon. Riktignok er semikolon et tegn som nærmest er forsvunnet i dagens norsk, men det betyr ikke at vi skal unngå å bruke tegnet av den grunn. Derfor vil jeg med dette presentere et kurs i bruk av semikolon.

Kurset består av eksempler på bruk av semikolon, og en omskriving av eksemplene for å vise hvilken funksjon semikolonet har. I daglig bruk må man dermed reversere prosessen, dvs. gjenkjenne et område som semikolonet kan dekke, og omskrive setningene slik at semikolonet kan få sin rettmessige plass.

Del I (Første og andre eksempel)

Det er som at slåes med skygger; man spilder blot sine kræfter, og det eneste udbytte af striden er ærgrelse over, at man i det hele har indladt sig i den slags fæktning.

Slik beskriver Arne Garborg hvordan det er å måtte stadig gjenta sine argumenter for bruk av nynorsk i boken Den ny-norske sprog- og nationalitetsvevægelse fra 1877. Bruken av semikolon her binder sammen to setninger der den siste fungerer som en forklaring på den første påstanden. Skal man beholde utsagnet i to helsetninger, så kunne semikolonet i dette tilfelle blitt erstattet med en ekstra henvisning til «å slåes med skygger» i siste setning. I dagens norsk kunne det ha sett slik ut:

«Det er som å slåss med skygger. Når man gjør dette spiller man bare med kreftene, og det eneste utbytte …»

Hvis man vil snevre inn og bruke komma isteden, kunne man ha skrevet:

«Det er som å slåss med skygger, det vil si å spille med kreftene og det eneste utbytte man har av striden er …»

Her fylte jeg inn et «det vil si» for å få fram den forklarende betydningen av semikolonet.

Andre eksempel har jeg funnet i Garborgs Knudaheibrev:

Um vinteren heldt me oss i München; der kom me i lag med både norskt og tyskt godt folk og lika oss framifrå.

Her finner vi også to helsetninger der den siste utdyper den første. En omskriving blir nok best med komma:

«Om vinteren heldt me oss i München, fordi der kom me i lag med både norsk og tysk godtfolk og lika oss framifrå.»

Skal vi bevare to helsetninger kunne vi nok ha bevart den samme ordstillingen, men da forsvinner semikolonets funksjon som et vink om at her kommer forklaringen. Eventuelt kunne man ha puttet inn en ekstra henvisning:

«Om vinteren heldt me oss i München. Det gjorde me for der kom me i lag med både norsk og tysk godtfolk og lika oss framifrå.»

En oppsummering så langt er at semikolonet kan brukes for å binde sammen to helsetninger der den ene gir forklaring eller utdyper den andre.

 

Del II (Tredje og fjerde eksempel)

Folk har kommet bort til meg på gaten og spurt: «Hei, Håkon! Brukes ikke semikolon til noe mer enn bare å binde samme to helsetninger der den ene gir forklaring eller utdyper den andre?» Og jeg har ofte svart: «Holder ikke det, da? Hva mer vil du at semikolonet skal gjøre for deg?» Med dette svaret har jeg kommet meg unna, men sannheten er at jeg ikke visste hva annet semikolonet kunne gjøre. Men her en dag – jeg satt i en campingstol og leste – dukket det opp noen setninger som avdekket en ny flik av semikolonets magiske verden. Se på denne setningen fra Fernando Pessoas Uroens bok:

Morgenen på landet eksisterer; morgenen i byen er et løfte. Den første får en til å leve, den andre til å tenke.

Skulle denne setningen omskrives til å ha et komma, ville mitt forslag være: «Morgene på landet eksisterer, mens morgenen i byen er et løfte.» Dette «mens» jeg putter inn signaliserer en motsetning. Pessoa vil få fram motsetningen mellom morgenen i byen og morgenen på landet. Jeg leste mer og kom snart over enda en setning. Om sin egen skriving sier han:

Jeg begynner fordi jeg ikke har krefter til å tenke; jeg avslutter fordi jeg ikke har sjelsstyrke til å gå lenger.

Her igjen ser vi hvordan to setninger settes opp mot hverandre, og hvordan semikolonet kan markere dette; setningene er selvstendige (man kunne godt ha puttet et punktum mellom) men de henger likevel nærmere sammen enn andre setninger. Skal vi oppsummere så langt så kan vi si at semikolonet kan binde sammen to helsetninger som står i kontrast til hverandre.

 

Del III (Femte og sjette eksempel)

Etter jeg begynte med kurset i semikolon, har folk ofte kommet bort til meg: «Hei, Håkon! Har du ikke flere gode eksempler på semikolon?» Jeg har vært avvikende og mumlet irritert: «Hvor mange eksempler på semikolon vil du egentlig ha?» Og slik har jeg veket unna. Men sannheten er at jeg ikke har hatt tid, jeg var opptatt med andre ting, og måtte nedprioritere semikolonforskningen. Jeg hadde ikke tenkt på semikolonet en stund, da jeg her en dag satt på flyplassen og leste i en bok. Trøtt etter en lang reise, og mer oppsatt på å komme meg hjem, klarte jeg bare delvis å følge med på innholdet i boken. Med ett åpenbarte semikolonet igjen seg for meg. Jeg leste:

Jeg ville legge fra meg boken som jeg trodde jeg ennu holdt i hånden, og blåse ut lyset; i søvne hadde jeg fortsatt å tenke på det jeg nettopp hadde lest, men disse tankene forekom meg at jeg selv var det som boken berettet om: en kirke, en kvartett, striden mellom Frans den første og Karl den femte.

Dette står i På sporet av den tapte tid av Marcel Proust. Semikolonet kunne på moderne norsk godt blitt erstattet med et punktum. Likevel, trøtt som jeg var av reisen, forstod jeg med ett hvor viktig det var å bruke semikolon her og ikke punktum, som et bindeledd mellom den virkelighet og drøm. Med semikolonet kan setningen fortsette, fra den våkne, som vil legge boken fra seg, og over i drømmen om striden mellom Frans den første og Karl den femte. En annen variant, ville være en omskriving til komma. Her vil jeg foreslå å putte inn ordet «mens» og setningene blir seende slik ut:

«Jeg ville legge fra meg boken som jeg trodde jeg ennå holdt i hånden og blåse ut lyset, mens jeg i søvne hadde fortsatt å tenke på det jeg nettopp hadde lest, men …»

Problemet med de to alternativene jeg kommer med, er at punktumet bryter opp setningene, og gjør dermed den litterære beskrivelsen av overgangen fra våken til drømmende alt for oppdelt. Bruken av komma og ordet «mens» vil på sin side fortsette setningen, men samtidig ville ordet «mens» uttrykke en mer klar bevissthet om overgangen, noe som ikke samsvarer like godt med innholdet som bruken av semikolon gjør. Jeg leste videre:

Denne forestilling holdt seg levende i noen sekunder efter at søvnen hadde sluppet meg; den kom ikke i konflikt med fornuften, men den tynget som skjell på øynene og hindret dem i å oppdage at lyset var slukket.

Også her mener jeg å finne det samme. Punktum kan fungere like godt, men for at setningens oppbygging skal samsvare med innholdet, brukes semikolon. Den andre helsetningen fungerer som en utdyping av den første, men egentlig fungerer den ikke forklarende på den første påstanden. Slik skiller dermed dette eksempelet seg fra de første eksemplene jeg har gitt på semikolon. En kort oppsummering er derfor at semikolonet kan bli gitt en vel så stor litterær funksjon som en grammatisk.

 

Del IV (Sjuende eksempel)

En annen funksjon semikolonet kan ha, er rett og slett som et "og". Jeg var inne på det ovenfor, da jeg viste hvordan semikolonet kan stå mellom helsetninger som markerer en kontrast. Men vårt vidunderlige semikolon kan også fungere isteden for et "og" i lengre oppramsninger. Eksempelet jeg har denne gangen er fra Bibelen. Vi reiser oss og leser:

Det står skrevet hos profeten Jesaia, kapittel 60, vers 17:

Jeg bringer deg gull istedenfor kobber og sølv istedenfor jern; jeg gir deg kobber istedenfor tre og jern istedenfor stein.

Som dere ser her, kunne det enten stått et «og» der semikolonet har fått plass, eller det kunne stått et «samt» for å henvise til at oppramsingen fortsetter. Det kunne nok også stått et punktum, men da ville ikke den oppramsende effekten kommet like godt frem.

*

Skal jeg oppsummere kurset i tre punkter kan jeg si at semikolonet kan:

1. binde sammen to helsetninger der den andre utdyper eller forklarer den foregående

2. binde sammen to helsetninger som kontrasterer hverandre

3. binde sammen helsetninger i oppramsning

Et fjerde punkt kan være hvordan semikolonet kan peke på innholdet i en tekst, og fungere litterært.

I daglig bruk er det viktig å ikke se seg blind på semikolonets navn eller form – «det lyder jo som et kolon og ser jammen meg litt ut som et komma også», kunne man tenke. Derimot er det bedre å tenke på semikolonet som et slags punktum med superkrefter. Og hvorfor skulle ikke en slaur fra arbeiderklassen skulle kunne dra nytte av disse? Jeg sier dere: Gå derfor ut og gjør semikolonet til ett av dine skilletegn.

 

 

 

Tidligere publisert i Facebook-gruppen: «Håkon Øvreås slår opp i Norsk Referansegrammatikk for deg».